BT i dag: russisk politisk samtidskunst, Pavlensky, Tarkovsky, radikalismen, boken “The city talks. Aktivism i Bergen”, maleriet “Friheten på barrikadene”. // Самая крупная бергенская газета поместила статью историка Александра Петрова о русском политическом искусстве, о Петре Павленском и его лекции для местных студентов в BIKS, о протестах в 2011 году и о нашей книге про местный активизм.
В статье рассказывается о некоторых известных перфомансах и говорится о том, что русские художники и интеллигенция чувствуют себя частью глобального общества и мирового искусства, ищут новые способы высказывания.
“Одним из инструментов современных художников является боль”.
“Часто современные художники избирают в качестве темы для своего высказывания не-свободу”.
“Современные российские художники часто имеют только несколько минут для своего перфоманса, после чего их арестовывают.”
“Павленский и его единомышленники отвергают новую официальную культурную политику, этику и эстетику”.
SMERTE: Kunstneren Petr Pavlenskijs sydde igjen munnen sin for å protestere mot fengslingen av Pussy Riot. Han har også spikret pungen sin til brosteinen på Den røde plass og rullet seg inn i piggtråd. Alt for å vekke det russiske folk til protest mot staten. FOTO: YOUTUBE
Kunsten å forandre Russland
Nåtidens protesterende russiske kunstnere vil vekke folket til kampen for valgfrihet. Smerte og kroppen er deres nye uttrykk.
Alexander Petrov Phd. historie, Moskva Lomonosov Statsuniversitet
Publisert:Oppdatert:
Interessen for russisk politisk samtidskunst – Pussy Riots musikk eller Pavlenskijs performanceuttrykk – har økt i Norge siden de omfattende gateprotestene i Russland og utlandet, etter jukset ved valget til det russiske parlamentet for tre år siden. Bergen og Oslo var blant byene hvor russiske innvandrere protesterte. Disse protestene ble styrt fra byen mellom de syv fjell, og i ettertid bearbeidet på en kunstnerisk måte.
For to år siden ble fotoalbumet «The city talks. Activism in Bergen» utgitt av hovedarrangørene av markeringene på Vågsallmenningen og Torgallmenningen. I år ble enda et album om protester i Bergen utgitt. Det retter blant annet oppmerksomheten mot den russiske, radikale kunstneren Petr Pavlenskijs besøk i Bergen.
Han er kjent for en rekke oppsiktsvekkende performanceuttrykk. I solidaritet med Pussy Riot har han sydd igjen munnen og stilt seg opp i sentrum av St. Petersburg. I fjor spikret en naken Pavlenskij pungen sin fast til brosteinen på Den røde plass i Moskva i forkant av markeringen av «Politiets dag» i Russland. Samme år holdt Pavlenskij et foredrag i Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) om politisk samtidskunst.
Kjente omgivelser
Nåtidens protesterende russiske kunstnere og intelligentsia har en følelse av kulturell nærhet og globalt fellesskap i kunstverden, i kampen for valgfrihet og søken etter nye uttrykksformer i kunsten. Et nytt uttrykk er smerte. Dagens protestkunst velger ofte mangel på frihet som tema. I Tarkovskijs sovjetiske filmklassiker «Andrej Rubljov» finnes det en rollefigur – en middelaldersk omreisende artist (skoromokh), som blir anmeldt av en munk og kastet i fengsel for å ha å ha kritisert makthaverne. De som har sett filmen, vil sannsynligvis være enige i at Pavlenskij og Pussy Riot er verdige etterfølgere etter folketeatertradisjonens skarpe politisk satire.
Dagens protestkunst velger ofte mangel på frihet som tema
Første steg i den kunstneriske prosessen er valg av kulisser. Dagens russiske protestgateteater spiller sine forestillinger i kjente omgivelser, enten det er på Den røde plass, i en hovedstadskirke eller i sentrum av St. Petersburg. Artistene har bare noen få minutter på å gjennomføre forestillingen. Etterpå følger arresten. I Russland står kulturen og smerten ofte nært.
De moderne russiske protestkunstnerne velger å formidle sin kunst via sosiale media og internett. Mer tradisjonelle formidlingskanaler, album, bøker, tidsskrifter, aviser, foredrag og filmer, spiller en mindre viktig rolle.
Russisk protestkunst
Pavlenskijs og Pussy Riots kunst synes å være typiske russiske symboler på splittelsen mellom veksten i den russiske velstanden på den ene siden og den offisielle kulturens stillstand og degradering på den andre siden. De er også uttrykk for en ny «BRICS-kultur», slik jeg ser det. BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) synes å ha en rekke felles politiske og kulturelle tema, som for eksempel borgerrettigheter. Det er et logisk sammenfall mellom Russland som BRICS-land og den nye perioden i landets kulturelle utvikling.
Pavlenskij og hans likesinnede avviser den nye offisielle kulturpolitikken, etikken og estetikken. Bruddet med det offisielle har fått en radikal form på grunn av den tydelige statlige radikalismen i Russland. Den russiske protestkunsten er rystet over den statlige eliten som har gått bort fra de demokratiske verdiene, bort fra Europa og USA. Pavlenskij, som er utdannet kunstmaler, har funnet et nytt språk i et land som er delt mellom rike og fattige, men der alle likevel mangler frihet.
Bruddet med det offisielle har fått en radikal form på grunn av den tydelige statlige radikalismen i Russland
I endring
Etter min mening skjer radikaliseringen av kulturen samtidig som gamle sovjetiske former forfaller i dagens russiske kunst. Som et resultat har en del av det som engang var kunst på høyt profesjonelt nivå blitt til rent håndverk. Dette gjelder først og fremst den delen av kunstlivet som har fått en offisiell funksjon, som har påtatt seg en propagandarolle. Som en følge av dette har kunstnerlig protest forlatt den offisielle kunsten til fordel for arenaer der det har et publikum – russiske gater og norske BIKS.
Når vi ser tilbake på 2011-aksjonene i Bergen og de to fotoalbumene om folkelig aktivisme i byen, viser det seg at samarbeidet mellom østeuropeere og nordmenn i hovedsak kan krediteres Lubava Malysjeva, en russisktalende forfatter bosatt i Bergen, som også kan knyttes til den russiske protestkunsten. Hun er lidenskapelig opptatt av radikal kulturpolitikk og henter inspirasjon fra poeter født i Sovjetunionen.
En overgangsperiode
Jeg ser Malysheva i Bergen og Pavlenskij i St. Petersburg som representanter for en overgangsperiode. De demokratiske reformene til Gorbatsjov og Jeltsin er blitt avsluttet foran øynene deres. En del av den russiske middelklassen og eliten har omfavnet verdiene som den moderne velferdsstaten, den amerikanske og europeiske kulturen representerer. Så gikk landet inn i en periode preget av kulturell motreaksjon, som fremdeles pågår i dag.
Kunstnerne som kjemper for sivile rettigheter i Russland og i utlandet ser ut til å ha til felles at de har valgt seg en positiv helt; friheten, som har steget ned fra maleriet til Eugène Delacroix, «Friheten leder folket» («Friheten på barrikadene«).
Som forkjemper for friheten, synes Pavlenskij å være særlig representativ for den pågående kulturkampen for å forandre dagens Russland, som er preget av statsstøttet dekadens, klerikalisme og nasjonalisme.